Med personalrabatter menes rabatter gitt til ansatte på varer og tjenester som produseres eller omsettes i arbeidsgivers virksomhet. Etter gjeldende regler er personalrabatter skattefrie dersom de anses å dekke et vanlig privat forbruk samt at de anses som rimelige. 

Kritikken mot disse reglene har vært at de er skjønnsmessige. Dette har medført usikkerhet rundt hva som skal innberettes av arbeidsgiver som skattepliktig inntekt. Det er også grunn til å tro at liberale fortolkninger av regelverket har medført at rabatter som etter regelverket er skattepliktige i virkeligheten ikke er innrapportert. For å motvirke dette ble det i revidert statsbudsjett for 2018 fremmet nye regler for skattefrie personalrabatter.

Det viktigste grepet er at verdien av rabattene skal settes lik omsetningsverdien i sluttbrukermarkedet. Rabatten kan imidlertid ikke overstige 50 % av omsetningsverdien. Det settes en beløpsgrense for hvor mye som kan mottas skattefritt. Denne grensen er i statsbudsjettet for 2019 satt til kr 7 000. Verdier som overstiger dette beløpet skal anses som skattepliktig.

Etter de nye reglene som skal gjelde fra 1. januar 2019 er det fortsatt et krav at varen/tjenesten omsettes i arbeidsgivers bedrift. Finansdepartementet har imidlertid ønsket å lette på kravet om at varen/tjenesten skal omsettes i arbeidsgivers bedrift. 

For det første kan en motta skattefrie rabatter også fra arbeidsgivers kunder og leverandører, under den forutsetning at varen/tjenesten omsettes i arbeidsgivers bedrift. For det andre skal skattefritaket omfattet rabatter på varer/tjenester som er omsatt i samme konsern. I alle tilfeller er det arbeidsgiver som skal foreta innberetning til skattemyndighetene. Dersom bedriften har et rabattopplegg som klart ikke overstiger beløpsgrensen på kr 7 000, legges det opp til en forenklet innberetning av ordningen. Arbeidsgiver slipper da å innberette fordelen på ansattnivå.

Det kan være en fordel at reglene om personalrabatter forenkles og at det gis en klar grense for hvor mye som kan mottas skattefritt. Det er imidlertid neppe en forenkling at skattefritaket også skal omfatte varer fra leverandører, kunder og bedrifter i samme konsern. Årsaken er at det i revidert budsjett for 2018 ble det lagt til grunn at skatteplikt og rapporteringsplikt skal gjelde for rabatter som den ansatte får fra arbeidsgivers forretningspartnere. Forretningspartnere skal forstås vidt.

Som eksempler nevnes leverandører og kunder av arbeidsgiver, alle arbeidsgiver har inngått avtale om kjøp og salg av tjenester med, rabatter den ansatte mottar når den kjøper varer og tjenester på vegne av arbeidsgiver og deretter får kostnaden refundert. Et eksempel på det siste er bonuspoeng på flyreiser og hotellopphold. Det kan dermed oppstå vanskeligheter med å trekke grensen mellom hvilke rabatter som omfattes av skattefritaket på kr 7 000 og hvilke rabatter som ikke gjør det.

Etter gjeldende regelverk kan arbeidsgiver gi et rimelig måltid skattefritt til ansatte som arbeider overtid. Det foreligger ingen beløpsgrense for verdien av måltidet. For å anses for å arbeide overtid er det lagt til grunn at den ansatte må ha et fravær fra hjemmet på mer enn 12 timer.  Det er en absolutt forutsetning at måltidet blir ytet som en naturalytelse, dvs, at det er arbeidsgiver som faktisk betaler for maten. Dersom arbeidsgiver har en refusjonsordning hvor den ansatte må betale selv og deretter søke penger tilbake, er verdien av måltidet skattefritt inntil kr 92 (2017-sats).

Det någjeldende regelverket er kritisert for at naturalytelser og refusjoner ikke behandles likt samt at det ikke er satt en klar grense for verdien av overtidsmaten.

For å forenkle regelverket er det fra 1. januar 2019 innført regler hvor det ikke skilles mellom måltid gitt som naturalytelse og måltid gitt via refusjonsordning. Det er imidlertid innført en regel om at arbeidstiden skal være minst 10-timer sammenhengende. Det betyr at den gamle 12-timers regelen er skrotet. Videre er det i statsbudsjettet for 2019 satt en beløpsgrense på kr 200 for skattefri overtidsmat.

Det kan være positivt at det settes en beløpsgrense per måltid som fjerner den skjønnsmessige regelen om et rimelig måltid. Det er imidlertid en svakhet ved budsjettet at det ikke er presisert hvorvidt kostnader til leveranse av måltidet inngår i 200 kr grensen. Det er mange bedrifter som har avtale om levering av mat på kontorstedet, via budselskaper. Spørsmålet blir dermed om en må splitte opp verdien av måltidet og verdien av leveransen.