Høyesterett behandler arbeidstidsbestemmelsene | KPMG | NO

Høyesterett behandler arbeidstidsbestemmelsene

Høyesterett behandler arbeidstidsbestemmelsene

I dag regnes ikke reisetid som gjøres utenfor den ordinære arbeidsdagen som arbeidstid. Dette mislikte en polititjenestemann fra Vestlandet og gikk til søksmål mot arbeidsgiveren. Nå kan en ny avgjørelse fra EFTA-domstolen endre på arbeidstidsreglene.

1000

Advokat/ Senior Manager

KPMG in Norway

Kontakt

Relatert innhold

work

Forarbeidene til arbeidsmiljøloven presiserer at "Reise til og fra arbeidet" faller "utenfor definisjonen av arbeidstid", og dermed har reiser foretatt utenom ordinær arbeidsdag ikke vært ansett som arbeidstid. Konsekvensen av dette har blant annet vært at man ikke har vært berettiget til kompensasjon i form av f.eks. overtidsbetaling for reisetiden, og man har heller ikke kommet i konflikt med hviletidsbestemmelsene. Noen annet kunne gjelde dersom arbeidstaker var pålagt å reise og måtte stå til arbeidsgivers disposisjon.  

En polititjenestemann på Vestlandet var ikke enig i dette. Han krevde at reisetiden til og fra oppdrag utenfor sitt faste arbeidssted, skulle regnes som arbeidstid. Arbeidsgiveren avslo kravet, og tvisten havnet for de norske domstolene hvor Høyesterett skal foreta endelig avgjørelse i januar 2018. I denne forbindelse har Høyesterett på forhånd bedt EFTA-domstolen om en tolkingsuttalelse på hvordan EUs arbeidstidsdirektiv (2003/88/EF) § 2 skal forstås.

Nå har EFTA-domstolen kommet med sin tolkingsuttalelse, og domstolen oppstiller tre kriterier som har betydning for vurderingen om reisetiden er å anse som arbeidstid. Dette er de samme kriteriene som EU-domstolen oppstilte i den såkalte Tyco-saken i 2014 og senere fulgt opp i Matja Kumba-saken i 2015 som gjaldt hviletid. 

Kriteriene er:

-  Arbeidstaker må være på eller i arbeid.

-  Arbeidstaker må være til disposisjon for arbeidsgiver, og er rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser under reisen.

-  Arbeidstaker som blir pålagt å utføre oppgaver et annet sted enn sitt faste oppmøtested, har reise som en del av sin arbeidsplikt.

EFTA-domstolen fant at alle de tre vilkårene var oppfylt og uttaler derfor i sin rådgivende uttalelse at reisetiden som ble pålagt av arbeidsgiver, var arbeidstid. Blant annet la EFTA-domstolen vekt på at arbeidstaker ikke disponerte reisetiden selv, men måtte blant annet bruke politiets utstyr biler, hente utstyr og ellers stå til disposisjon under reisen, og dermed var reisen en arbeidsoppgave som måtte klassifiseres som arbeidstid. Avgjørelsen kan ikke  forstås slik at all reisetid er arbeidstid, men at det må gjøres en konkret vurdering. 
 

KPMG kommenterer:

Det gjenstår å se hvordan Høyesterett behandler den rådgivende uttalelsen når saken kommer opp i januar 2018. Hvis Høyesterett følger EFTA-domstolens konklusjon, kan det få betydning for hva som anses som arbeidstid for de som reiser i jobbsammenheng. Det kan blant annet innebære at arbeidsgiverne må vurdere den enkelte medarbeideres arbeidstid konkret.

Videre kan det få betydning for hvordan arbeidsgiver beregner normalarbeidstiden, både daglig og ukentlig. I tillegg må arbeidsgiver påse at arbeidstaker med reisetid oppfyller arbeidsmiljølovens minimumskrav til hviletid. Endelig kan det bli spørsmål om reisetiden kan gi rett til overtidsbetaling.

Etter arbeidsmiljøloven skal arbeidsgiver skal ha oversikt over hvor mye den enkelte medarbeideren arbeider, og dersom reise blir en del av en eller flere arbeidstakeres arbeidstid, må arbeidsgiver ha system som gir slik oversikt.   
 

Bakgrunnsinformasjon om reiseoppdragene til polititjenestemannen:

En polititjenestemann ved Gaular lensmannskontor i Sogn og Fjordane var misfornøyd med at reisetiden ikke ble ansett som arbeidstid, selv om han fikk en økonomisk kompensasjon for dette.  Polititjenestemannen var tilknyttet Utrykningsenheten som består av spesielt kvalifisert personale til å bistå ved væpnede aksjoner og eskorteoppdrag.

Reiseoppdragene innebar at han måtte reise fra sitt hjem til Gaular lensmannskontor som var fast oppmøtested ved utrykningsoppdrag. Fra oppmøtestedet måtte han reise videre til utrykningsoppdragene som kunne ligge lagt unna. I de tre tilfellene som saken gjaldt var det ca. to til tre timers kjøretur hver vei. For å komme dit måtte han enten selv kjøre politiets tjenestebil eller med buss.  Ved Gaular lensmannskontor hentet han først nødvendig utstyr, og ved et par anledninger stoppet han på veien for å ta med en kollega. Polititjenestemannen hadde tilgang til våpen, hadde både arbeidsgivers og egen mobiltelefon, og kjøretøyene ble overvåket med GPS fra operasjonssentralen. Bilene var utstyrt med politiets sambandssystem som polititjenestemannen brukte til å rapportere operasjonssentralen om sine bevegelser. Disse forholdene medvirket til at reisetiden ble ansett som en arbeidsoppgave og dermed arbeidstid. 

For mer informasjon, kontakt:

Elin Kvitberg, advokat/Senior Manager
elin.kvitberg@kpmg.no
+47 4063 9982

Ta kontakt

 

Forespørsel

 

Send inn