Rådgiveruttalelse fra EFTA-domstolen om konsernbidrag | KPMG | NO
close
Share with your friends

Rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om konsernbidrag

Rådgiveruttalelse fra EFTA-domstolen om konsernbidrag

EFTA-domstolen ga 13. september en rådgivende uttalelse som svar på spørsmål forelagt av Borgarting lagmannsrett om tolkning av EØS-avtalen artiklene 31 og 34.

1000

Advokat / Manager

KPMG i Norge

Kontakt

Relatert innhold

ipad

EFTA-domstolen ble spurt om bestemmelsene som krever at både giver og mottaker av konsernbidrag er skattepliktige i Norge, er forenlige med EØS-avtalen artiklene 31 og 34, eller om EØS-retten må tolkes slik at det på visse vilkår må innrømmes unntak fra kravet.

Skattesystemet i en EFTA-stat omfattes i utgangspunktet ikke av EØS-avtalen, men EØS-statene må likevel utøve sin beskatningskompetanse i samsvar med EØS-retten.

Den aktuelle saken gjaldt utøvelse av etableringsfriheten.

Forskjellsbehandling av innenlandske morselskaper ut fra hvor deres datterselskaper har sitt sete, utgjør en hindring for etableringsfriheten etter EØS-avtalen artikkel 31, dersom den gjør det mindre interessant for innenlandske selskaper å etablere datterselskaper i andre EØS-stater.

Et nasjonalt tiltak som er til hinder for etableringsfriheten etter EØS-avtalen artikkel 31, kan rettferdiggjøres ved EØS-avtalen artikkel 33 eller av tvingende allmenne hensyn, forutsatt at det er egnet til å sikre oppnåelse av det fastsatte mål og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å nå dette mål.

Sikring av effektiv skattekontroll og sammenheng i skattesystemet, bevare fordelingen av beskatningsmyndighet mellom EØS-statene og å ivareta symmetrien mellom dem, samt å motvirke skatteomgåelse er tvingende allmenne hensyn som kan rettferdiggjøre en restriksjon på utøvelsen av de grunnleggende friheter som sikres gjennom EØS-avtalen. I tillegg kan målet om å motvirke skatteunndragelse begrunne et tiltak som begrenser utøvelsen av de grunnleggende friheter som sikres i EØS-avtalen.

Det sentrale spørsmål i saken var nødvendigheten av den aktuelle nasjonale lovgivning. EFTA-domstolen valgte å analysere den del av forholdsmessighetsprøven som går på nødvendigheten av tiltakene.

Det ble hevdet av selskapet at saken gjaldt "unntaket for endelig tap". Dette unntaket innebærer at i spørsmålet om underskuddsdekning ("group relief") mellom et morselskap og et datterselskap som er skattemessig hjemmehørende i en annen EØS-stat, kan dekning av endelig tap utgjøre et rimelig unntak fra statens krav om at både morselskapet og datterselskapet må være skattepliktig i riket. I slike situasjoner går en nektelse av underskuddsdekning lenger enn det som er nødvendig for å nå det vesentlige ved de mål som etterstrebes.

Ved vurderingen av om et tap skal anses som endelig er det to vilkår som må være oppfylt. For det første, må det utenlandske datterselskap ha uttømt de muligheter det har tilgjengelig fortil å kreve fradrag for underskudd i den berørte regnskapsperiodene i den stat hvor det er hjemmehørende, om nødvendig ved å overføre disse tap til tredjemann eller ved å føre underskuddene til fradrag i datterselskapets overskudd fra tidligere perioder. For det andre må det ikke foreligge noen mulighet for det utenlandske datterselskap at underskudd i den stat hvor det er hjemmehørende kan utnyttes for fremtidige perioder (enten av datterselskapet selv eller av tredjemann), særlig i en situasjon hvor datterselskapet har blitt solgt til samme tredjemann.

Dersom disse vilkårene er oppfylt, vil det være i strid med etableringsfriheten å utelukke muligheten for morselskapet til å fradragsføre i sitt skattemessige overskudd i denne EØS-stat hvor underskudd som er pådratt av det utenlandske datterselskap.

EFTA-domstolen peker på at forekomsten av selv en minimal inntekt utelukker anvendelsen av "unntaket for endelig tap". EFTA-domstolen uttaler at det er opp til den nasjonale domstol å vurdere, basert på de kriteriene som fremkommer i dommens avsnitt 41 og 44 og de faktiske forhold i saken, hvorvidt morselskapet har godtgjort at dets utenlandske datterselskaps tap er endelig.

EFTA-statene står fritt til å vedta regler som har som mål å utelukke rent kunstige ordninger som fører til skatteomgåelse. Dette er en umiddelbar konsekvens av forbudet mot misbruk av rettigheter, som er et grunnleggende prinsipp i EØS-retten,og som blant annet tar sikte på å hindre at selskaper etablert i en EØS-stat, under dekke av EØS-avtalen, omgår sin nasjonale lovgivning eller urettmessig utnytter bestemmelsene i EØS-regelverket.

Ved vurdering av om hvorvidt vilkårene for anvendelse av "unntaket for endelig tap" er oppfylt, må den nasjonale domstol likeledes ta hensyn til dette prinsipp for å avskjære ordninger som utelukkende er beregnet på å sikre en skattefordel og omgå beskatning i en EØS-stat.

Partene i saken var uenige om nødvendigheten av den nasjonale lovgivning. EFTA-domstolen fant at det er opp til den nasjonale domstol å vurdere om det aktuelle tap i saken er endelig.

EFTA-domstolen kom til at de aktuelle bestemmelsene utgjorde en restriksjon på etableringsfriheten etter EØS-avtalen artikkel 31, men at dette kunne rettferdiggjøres ved EØS-avtalens artikkel 33 eller av tvingende allmenne hensyn, forutsatt at bestemmelsene er egnet til å sikre oppnåelsen av de fastsatte mål og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å nå dette mål.

 

KPMG kommenterer
KPMG mener at det etter denne avgjørelsen er adgang til å gi konsernbidrag over landegrensene i de tilfellene det foreligger "endelig tap".

Ta kontakt

 

Forespørsel

 

Send inn