Egger til revolusjon i oppdrett

Egger til revolusjon i oppdrett

Med Herrens hjelp mettet Jesus 5.000 mennesker på to fisk og fem brød, står det i skriften. Cato Lyngøy er ikke så interessert i brød, men han rundet av en lang karriere i Marine Harvest fordi han veldig gjerne ville være med på å ta dette med fisken noen kvantesprang videre.

For mer informasjon, kontakt

Partner/ Leder SørVest

KPMG i Norge

Kontakt

Relatert innhold

Cato Lyngøy og Trine Sæther Romuld

Juni-solen blinker i Torghopen i Bergen. Alle klisjeer om en regntung vestlandshovedstad er for øyeblikket jaget opp i takrenner eller ned i avløpsrør, mens både fastboende og tilreisende konsentrerer seg om å få i seg tilstrekkelige mengder iskrem til å holde heten i sjakk.

Trine Sæther Romuld passerer trehusbebyggelsen langs Bryggen, på vei mot kontorene til Hauge Aqua for å møte Cato Lyngøy. De to kjenner hverandre godt etter å ha jobbet sammen i mange år i Marine Harvest, men nå er de begge ute: Hun er partner i KPMG, hvor hun blant annet leder selskapets satsing på sjømatbransjen, han forlot den børsnoterte oppdrettsgiganten for å starte Hauge Aqua, som – sterkt forenklet sagt – skal bygge et stort, eggeformet oppdrettsanlegg for fisk.

De fem kreftene

– Det har vært skrevet mye om teknologien i dette lakseegget etter at Marine Harvest gikk inn med 600 millioner kroner for å få prosjektet realisert. Jeg tenkte kanskje at vi kunne høre litt om ditt syn på utviklingen i oppdrettsbransjen og de refleksjonene du gjorde deg på veien frem til denne ideen?

– Når en ser tilbake på hvordan oppdrettsbransjen har utviklet seg i Norge siden starten, så er det fem forhold som i mine øyne skiller seg ut som spesielt viktige: Fôr, konsesjonsordningen, vaksiner, skala og genetikk, svarer Lyngøy.

Med fôr sikter han til hvordan den norske industrien på området har lyktes med å bli bærekraftig og internasjonalt svært konkurransedyktig.

– Da Royal-foret kom i 1992, ga det en helt annen vekst på laksen. Men det har også vært en kolossal endring i bruken av marine råvarer, det lages i dag minst dobbelt så mye fôr, men uten at det benyttes mer marint råstoff. I tillegg vokser fisken like godt av det, så dette har vært en fenomenal utvikling.

– Hvordan tenker du at konsesjonsordningen har fremmet næringen?

– Først og fremst fordi den ble liberalisert. Reguleringen har helt klart en verdi – konsesjonsdokumentet har jo vært en bærebjelke for finansieringen av næringen – men det utgangspunktet at én mann hadde én konsesjon, var et regime som aldri kunne skapt noen industri. Her var det derfor helt nødvendig å løsne på tømmene.

Lyngøy trekker også frem betydningen av de effektive vaksinene som fremkom mot slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet – de slo ned ødeleggende sykdom og skapte viktig forutsigbarhet for næringen. I omfattende prosjekter ble fiskens immunsystem kartlagt og utforsket, slik at den kunne beskyttes mot en rekke sykdommer, med vaksiner som etter Lyngøys mening er helt verdensledende på sitt felt.

– Dette fjerde punktet du nevnte, om oppdrettsindustriens evne til å skalere, det er jo etter manges mening et litt unorsk fenomen?

– Ja, ofte er det jo sånn her til lands at så fort det blir litt størrelse på noe, kommer utlendingene og kjøper det opp. Oppdrettsbransjen har vært litt annerledes her, det har vært konsolidering, men det meste har forblitt på norske hender, og ikke minst produksjonen har forblitt i Norge. Lokalitetene har gått fra en årsproduksjon på 500 tonn til 5.000 tonn, noen produserer helt oppi 16.000 tonn. Selv om det fremdeles finnes små aktører, opererer de aller fleste i dag i en skala som skaper profesjonalitet i bransjen, sier han. Folk finner sammen og samarbeider også uten å være ett selskap.

Og sist, men ikke minst, trekker han frem genetikken, som helt siden starten på 1970-tallet har bidratt til å skape en laks som er veldig mye mer robust enn den var. Lyngøy mener at disse fem faktorene i sum har spilt en betydelig rolle for å utvikle den norske oppdrettsnæringen til å bli det den er i dag.

Det neste kvantespranget

– Utfordringen er at utviklingen har stoppet litt opp. Hvis man ser på nyvinninger for næringen, så er det ingen nye, vesentlige knekkpunkter siden vi fikk kontroll på laksesykdommen furunkulose i 1994: Dødeligheten er den samme, fôrfaktoren er uendret, og i det siste har produksjonskostnadene steget kraftig, sier Lyngøy.

Eller sagt på en annen måte: Bransjen er overmoden for et nytt, stort kvantesprang. Lyngøy vil veldig gjerne at Hauge Aqua skal være selskapet som leverer dette spranget til bransjen, men han har et dypere formål med sitt 44 meter høye og 33 meter brede egg.

– Det å slutte i Marine Harvest var et verdivalg, et kall til å søke meg over i en rolle hvor jeg kunne bidra til å skape noe utover meg selv. Jeg er midt i femtiårene, har fem voksne sønner og fire barnebarn, og sikkert flere av sistnevnte i vente. Det hadde ikke vært så unaturlig for meg å sitte i min gode, trygge jobb til pensjonisttilværelsen. Men så fikk jeg ikke fred fra idéen om dette egget.

Lyngøy er sterkt inspirert av Hans Nielsen Hauge, som i sin tid ikke bare var legpredikant, men også en veritabel serie-industrigründer, som opprettet og finansierte virksomheter over store deler av Norge. Selv om ingen virksomhet fungerer uten å tjene penger, mener Lyngøy at Hauge lærte store deler av landet at det finnes betydelig spillerom mellom å profittmaksimere for aksjonærene og å drive en bedrift med sunn økonomi og stor sosial avkastning. Nettopp en slik virksomhet er det han har til hensikt å bygge, og det er derfor den bærer Hauges navn.

– Egget kunne helt sikkert vært utviklet i regi av Marine Harvest, men da ville det tilhørt dem. Jeg har en ambisjon og drøm om at dette skal bli noe mer, at ideen kan tjene en høyere hensikt, sier Lyngøy.

FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) har stipulert at den globale oppdrettsbransjen vil vokse med 30 millioner tonn frem mot 2030. Denne veksten vil skje i flere regioner, men ett område står uten vekst: Afrika sør for Sahara, hvor FAO tvert imot tror på en reduksjon i per capita-konsumet av fisk. Det bekymrer Lyngøy, og her mener han egget kan påvirke samfunnet positivt.

– I dette området ser de fleste på fisk som en luksus. Mange spiser det knapt en gang i måneden, og distribusjon er et enormt problem. Vår kompetanse og teknologi kan øke tilgjengeligheten og redusere kostnaden, så jeg tror oppriktig at vi – i samspill med andre aktører – kan utgjøre en vesentlig forskjell. Vi samarbeider allerede med mange, og hvis den norske næringen klarer å komme til Afrika som et samlet lag heller enn knippe enkeltaktører som tror de skal klare alt selv, da kan vi utrette mye.

– Ja, for da nordmennene kom til Chile var det jo mange norske miljøer som jobbet sammen. Hvorfor er det ikke samme interesse for Afrika?

– Noen er jo interesserte. I Vest-Afrika ligger for eksempel danskene svært langt fremme med sin teknologi for ferskvannsoppdrett. Men vår hjemlige mangel på interesse har sikkert mange årsaker, ikke minst kulturelle. Nå er det jo bevegelse på denne fronten også – for eksempel har mange afrikanere utdannet seg på Ås, med det beste tankegods Norge besitter om fiskerifaget.

– Men den norske næringen vokste jo frem på en annen måte; her begynte det hele med at gründerne foret fisken frem med sine egne hender?

– Ja, det var denne håndfaste kompetansen som skapte resultatene, mer enn det vi i dag kjenner som en overbyggende, strategisk og akademisk tankegang for hvordan dette bør gå til. Det er kanskje slik at de som kommer hjem til afrikanske land med sine nye mastergrader, tenker på seg selv som sjefer mer enn som fiskeoppdrettere. Men en oppdrettsgründer kan ikke være redd for å få skitt på nevene, og det er en tøff jobb som skal gjøres. I den tidlige fasen er derfor fagutdanningen viktigere enn doktorgradene.

– Når det er sagt, har Afrika fantastiske muligheter. Tilapia, som er en av verdens mest lovende arter for vekst i fiskeoppdrett, kom jo egentlig herfra før den ble spredt rundt ekvatorbeltet. Når Afrika nå skal begynne med oppdrett igjen, ligger deres fisk riktignok langt bak avlet tilapia i vekst, men genomisk seleksjon har gjort at de kan hente inn igjen mye av forspranget.

– Hvorfor tror du tilapiaen vil ta av nå? Er den blitt mer profesjonalisert?

– Det er et vindu nå hvor de ønsker å ta i bruk vår teknologi. Veksten i denne regionen og denne delen av næringen vil riktignok skje uansett om vi nordmenn er med eller ei, og i Vest-Afrika er det som sagt danskene – og noen nordmenn – som er lengst fremme i skoa. Men vi har joggeskoa på, vi også. Tanken for oss er å etablere et godt forankret og langsiktig selskap, og så bygge en stødig plattform som vi kan vokse fra, skritt for skritt.

Ikke bare Afrika

Men Lyngøys tiltro til oppdrettsnæringens fremtidig vekstevne er ikke avgrenset til Afrika. Han ser det sannsynlig at det vil vokse frem en flora av spesialiserte aktører som leverer tjenester til oppdrettsselskapene – omtrent som i oljeindustrien.

– Smitte mellom anlegg er foreløpig et problem, men dersom man klarer å løse det, særlig luseproblematikken, ser jeg for meg videre vekst og en spesialisering av oppgaver. Egne miljøer som er rendyrket på å inspisere anlegg med fjernstyrte undervannsroboter, egne eksperter på optimalisering av fôring, selskaper som er spesialisert på å analysere og utnytte de ulike datastrømmene i et selskap – sånne ting.

– Regjeringen legger opp til et trafikklys-system, hvor det bare er aktører som har kontroll på luseproblematikken som får grønt lys til å vokse mer. Har du noe tro på dette systemet?

– Jeg tror ikke at man kommer bort fra at der det skal håndheves et regelverk, må det forekomme stedlig inspeksjon. Men en slik inspeksjon blir vanskelig bedre enn det man klarer å observere, og en ser neppe mer enn 5 prosent med det blotte øyet. Her kan det skapes bedre grensesnitt som erstatter punktinspeksjoner med automatiserte kontroller, programvare som kan hente data fra selskapene, analysere dem og skape et trafikklyssystem, slik at vi kan få effektivisert prosessene.

– Det skaper imidlertid andre utfordringer, både innen cybersikkerhet og etterretteligheten av datamateriale?

– Det gjør jo det, og de må håndteres. Men om man ser på alle datapunktene vi rapporterer på i dag; lus, biomasse, dødelighet, fôrforbruk, slaktevolum og kvalitet – alt det gjør vi fordi noen spør om det. I dag ender imidlertid svært mye av denne rapporteringen sitt liv som inaktive gigabytes, helt uten å generere noe forbedret beslutningsgrunnlag. Gjort riktig, burde Big Data-analyser kunne gi en helt annen innsikt i disse datamengdene. Den IT-revolusjonen som med sikkerhet kommer også innenfor lakseproduksjon vil nok bli svært krevende for små selskaper, men samlet sett kan det jo styrke styringen av næringen vesentlig.

Ta kontakt

 

Forespørsel

 

Send inn

KPMGs nye digitale plattform

KPMGs nye digitale plattform