Når arbeidsformidling blir menneskehandel

Når arbeidsformidling blir menneskehandel

En mann som formidlet utenlandske sesongarbeidere til norske gårdeiere, ble dømt til 5 års fengsel og inndragning av 5 millioner kroner for grov menneskehandel. Han hadde utnyttet de utenlandske arbeidstakerne til tvangsarbeid.

Forfatter

Advokat/ Senior Manager

KPMG in Norway

Kontakt

Relatert innhold

Hender

Saken gjaldt både tvangsarbeid, hvitvasking og brudd på skatteloven. Vi begrenser oss til å omtaler den delen av saken som gjelder tvangsarbeid.

Gjennom flere år hadde mannen formidlet 38 sesongarbeidere fra sitt hjemland til norske gårdbrukere. De fleste sesongarbeiderne var fra fattige kår og hadde liten utdanning. Alle ønsket å komme til Norge for å tjene penger, men hadde ikke råd til reisen. Mannen og hans familiemedlemmer forskutterte flybilletter og kostnader til visumsøknad, og slik stod sesongarbeiderne i gjeld til og ble avhengige av mannen allerede før avreise.

Arbeiderne hadde ikke tilgang til egne kontoer

Alle sesongarbeiderne fikk skriftlige arbeidsavtaler med tarifflønn som da var ca. kr. 130 per time. Arbeidsavtalene var imidlertid skrevet på norsk og/eller engelsk, språk som ingen av sesongarbeiderne behersket. De visste derfor ikke hvilken lønn de fikk. Det var muntlig avklart at utgifter til reise, kost og losji skulle dekkes av lønn. De hadde imidlertid ingen kontroll med egen økonomi.

Mannen skaffet seg full kontroll over sesongarbeidernes papirer og økonomi. Han oppbevarte deres pass og id-kort. Ved ankomst til Norge ble de forelagt en fullmakt på norsk som de signerte. Med disse dokumentene fikk mannen opprettet bankkonto for hver av sesongarbeidernes som han hadde disposisjonsretten til. Han fikk således full kontroll med deres månedslønn, feriepenger og til gode skatt.

Mannen foresto alle innkjøp og trakk fra kostander til mat og husholdningsartikler i deres lønn, men det var ikke noe regnskap for den enkelte som vist hva de hadde til gode. Arbeidstakerne fikk verken tilgang til egen konto eller kontanter. Da de utenlandske arbeidstakerne returnerte til hjemlandet etter sesongen, beholdt han kontroll over bankkontoene og det som var på dem, mens sesongarbeiderne fikk utbetalt USD 3 000 eller 4 000 avhengig av oppholdets lengde.

Utenlandske arbeidstakere ble satt i en sårbar situasjon

De utenlandske sesongarbeiderne var også ellers avhengig av mannen under arbeidsoppholdet i Norge. Ved ankomsten ble de hentet av ham og kjørt til sine respektive boliger som han hadde ordnet med. De sov på fellesrom og delte kjøkken og bad. Han hentet dem og kjørte de til og fra de ulike gårdene de skulle arbeide på, uten av arbeidstakeren visste hvem de jobbet for. De visste for øvrig ikke hvor de var og turte ikke å gå ut av frykt for at de ikke fant tilbake til stedet de bodde. Siden de ikke kunne språket, kunne de ikke kommunisere med omverden.

Disse tiltakene hadde satt de utenlandske arbeidstakerne i en sårbar situasjon og slik at de ble avhengige av mannen. Retten fant at arbeidstakerne hadde ingen reell innflytelse på sin egen situasjon eller valgmulighet, og de var helt avhengige av ham. Mannen hadde misbrukt deres sårbare situasjon og utnyttet dem til tvangsarbeid. Handlingene og i kombinasjon med beløpet ca. kr. 5 mill. som han hadde skaffet seg gjennom disse tiltakene, var å anse som grov menneskehandel.

KPMGs kommentar

Det kan se ut som om retten la særlig vekt på at arbeidstakerne ikke kunne språket eller kjente kulturen, og ved at han oppbevarte deres dokumenter og kontrollert deres økonomi, var de særlig sårbare.

Det er et generelt prinsipp at når man har med mennesker å gjøre som er i en særlig sårbar situasjon, plikter man å dra omsorg for dem. Den omsorgen skal utøves på annen måte enn de handlinger som denne saken bygger på. I så måte er faktum i denne saken et godt eksempel på hvordan det ikke skal gjøres, og hvilke forhold man evt. kan være observant i forhold til.

Ta kontakt

 

Forespørsel

 

Send inn

KPMGs nye digitale plattform

KPMGs nye digitale plattform