Indirekte konsernbelastninger

Indirekte konsernbelastninger

Lagmannsretten har nylig avsagt en dom vedrørende indirekte konsernbelastninger. Saken gjelder spørsmål om skattemessig fradrag for betaling av konserninterne tjenester.

Forfattere

Relatert innhold

Solnedgang

Det norske datterselskapet Total E&P Norge ("TEPN") krevde fradrag for betalinger av konserninterne tjenester til morselskapet i Frankrike. Lagmannsretten fant, i likhet med Klagenemnda for oljeskatt, at det ikke var dokumentert at tjenestene hadde slik verdi for datterselskapet som påstått, og at det dermed forelå en inntektsreduksjon etter skatteloven § 13-1. Lagmannsretten opphevet imidlertid Klagenemndas skjønnsutøvelse på et par punkter, der det ble funnet at nemnda hadde basert skjønnet på uriktige premisser.

Partene var enige i at TEPN måtte dokumentere at det var noenlunde samsvar mellom fordringene TEPN betalte for tjenestene og TEPNs nytte av disse tjenestene. Et helt sentralt spørsmål i saken var om TEPNs fordelingsnøkkel i seg selv var tilstrekkelig til å dokumentere et slikt samsvar mellom kostnader og nytte.

Lagmannsretten bemerket at uansett om konsernets belastningssystem innebærer at de samlede innbetalingene fra datterselskapene omtrent tilsvarer morselskapets kostnader, er det ikke gitt at belastningssystemet også gir en rimelig fordeling i forhold til det enkelte datterselskap. Dette var særlig aktuelt for TEPN som skilte seg ut fra de øvrige datterselskapene i konsernet.

Lagmannsretten falt derfor ned på at fordelingsnøkkelen i seg selv, ikke var tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at det er noenlunde samsvar mellom kostnader og nytte/verdien av tjenestene. Lagmannsretten viser også til at det dreier seg om en felles fordelingsnøkkel for et bredt spekter av ulikeartete tjenester og at selve fordelingskriteriet (capex/opex) synes mer egnet for noen typer tjenester enn for andre. Følgelig måtte TEPN dokumentere, utover å vise til fordelingsnøkkelen, hvilken nytte/verdi tjenestene hadde hatt for selskapet.

Lagmannsretten gir stort sett medhold for staten, men TEPN vinner fram på et punkt av betydning, nemlig at egen forskning og utvikling ("FoU") i Norge ikke skulle hensynas ved FoU belastninger fra hovedkontoret. Lagmannsretten viste til at TEPNs egen lokale FoU, ikke medførte at behovet for den sentraliserte FoU fra morselskapet ble mindre enn ellers. Det dreide seg om forskning som, i utgangspunktet, var av forskjellig art.

Spørsmålet om i hvilken grad kostnadene til egne FoU kostnader er fradragsberettigede eller ikke (dvs. spørsmål om et eventuelt inntektstillegg her), var ikke tema for lagmannsretten.

Du kan lese dommen her: LB-2014-177428

Ta kontakt

 

Forespørsel

 

Send inn

KPMGs nye digitale plattform

KPMG International har skapt en fremtidsrettet digital plattform som forbedrer din opplevelse av nettstedet.

 
Les mer